Jeg er ferdig med den første av tre eksamener, og på mandag er jeg ferdig med den neste. Det er NICE.
Ellers har jeg i dag lest på Finn.no for å se om det finnes noe fint, billig og tilgjengelig babyutstyr der som jeg kanskje trenger. Og om jeg ikke akkurat hverken trenger det eller har lyst på det, så merket jeg meg at noen faktisk ga bort noe så fascinerende som store steiner. Tenk det! Steiner mellom anslagsvis et parhundre kilo og et halvt tonn. Vær så god - kom og hent. Det er imponerende. Jeg kan jo ikke si noe om avsetningen i dette forsøket, men et frimodig tilbud kan man vel si det er.
Over og ut for denne gang. Huset blir finere og finere. Iallefall på innsiden 
På søndag markerer jeg en ny bursdag, og jeg elsker bursdag, kaker og vår og sol og tror jeg går en fin sommer i møte. Utover det er jeg på internett nå for å finne ut hva jeg skal ønske meg i denne anledning. Kjenner faktisk samvittigheten min antyde noe vagt et sted inni meg om at jeg absolutt ikke trenger å anstrenge meg så voldsomt for å finne ut hva mer jeg kan få. Jeg tror faktisk samvittigheten min mer enn antyder at jeg må komme meg i gang med å gi oppmerksomhet og penger til de som ikke har foreldre og hus i Ukraina eller de som er barnesoldater på Elfenbenskysten. Og selv om jeg flere ganger tenker at faktisk så er jeg jo helt lik som jeg var da jeg var 21, hva har skjedd med tiden liksom, så er dette en av tingene DHÅ har vist meg det siste året. Nemlig at jeg ikke lenger bare vil sitte i Norge og si at mine kall og drømmer og ting jeg begeistres eller opprøres av er i Norge. Jeg vil gjøre noe for at noen som har et dårlig utgangspunkt for livet sitt skal få et bedre utgangspunkt for livet sitt. Men så merker jeg samtidig at hvordan det skal få konsekvenser i praksis faktisk er litt begrenset. Jeg må innrømme at jeg har spurt meg selv om dette bare er et overklassefenomen, og jeg har samtidig konkludert med at uansett om det er et utslag av overklassesamvittighet, så er ikke det en grunn for meg til å la være å bry meg om prostituerte på fjorten år som selger seg for å tjene penger. Puh -
I dag har eg spist ein appelsin. Nokre år sidan sist. Mest stress frukta i verda å ete. Men god.
Norsk har nokre trekk som er spesielle. Eit sært fenomen er moglegheita det er for å snakke på innpust. No er det sånn at det kun er orda “ja” og “nei” (og eventuelt “amen”), og moglegvis nokre andre småord det gjeld. Men påfallande for utlendingar som kjem til Noreg er det no uansett.
Eit anna fenomen er at dei som snakkar norsk kan lage samansette ord i det uendelege. Vi kan omtrent lage ordregler som er heilt lovlege. Eit eksempel kan vere “leverposteibokssamlerforeningssjef”. Som vi då bøyer som eit hankjønnsord.
Men å forklara reglane for samansette ord, er alt anna enn enkelt. Kanskje det ikkje ein gong let seg gjera. For sjå på desse orda:
Hestepølse
Hundepølse
Danskepølse
Av hest.
For hund.
Fra Danmark.
Det seier seg strengt tatt ikkje i det heile.
Nå er jeg i mitt siste trimester. Det vil for dere stakkars uinnvidde si at jeg har tre måneder igjen før ungen kommer. Altså april, mai og juni. Det er kjekt. Føler meg mer og mer gravid, selv om jeg har en vis far som har understreket flere ganger at det ikke går an å være litt gravid. Og det har han jo rett i. Det kommer vel an på om man mener det som en faktisk tilstand eller om det også kan være en følelse. Man kan jo føle seg gravid uten å være det, og man kan helt definitivt føle seg ikke-gravid selv om man er det.
Akkurat nå undrer jeg meg bare over at det skal komme et nytt menneske til verden som jeg gleder meg til å treffe av en grunn. Det er fordi det gir meg anledning til å finne måter å vise at jeg er glad i dette mennesket på. Alle ting jeg forestiller meg om babyen vår handler om hvordan jeg kan gjøre kjekke ting sammen med ungen min og overraske henne med gode ting på alle slags måter. Et utrolig ensidig, men vakkert konstruert instinkt.
Dere som har lest påskekrimmen på melkekartongene etter årets påskefeiring, la gjerne som meg merke til at Detektine brukte ordet “sjokkis”.
La meg bare bruke anledningen til å si at det må være det DUMMESTE ordet jeg noensinne har hørt. Og selv om jeg i utgangspunktet liker å være positiv og ikke negativ til ting, så stoppa jeg helt opp første gang jeg la merke til ordet og tenkte hva i alle dager er dette. Og så SJOKKIS - hva i heiteste granskauen er det?
Og - ordet lever i beste velgående, det er det verste. Jeg hørte brukt av en tullete sørlending i seriøs samtale om sjokolade for tre dager siden. Det er fælt.
Vel, det har seg slik at i Norge, og kanskje i EØS, så er det slik at det ikkje er lovleg å bruke mobiltelefon når ein køyrer bil. Det er forsåvidt logisk nok. Eg har køyrd bak nokre vinglete, treige ubesluttsomme sjåførar med mobilen i eine handa og bilen i den andre.
Denne regelen har av ein eller annan grunn vore vanskeleg for meg å håndheva. Kvar gong eg set meg i bilen når eg køyrer aleine tenker eg at dette er ein god anledning til å snakka med han eller ho. Det kan vere både ulik typar informasjon eller noko eg lurar på, eller noko morosamt eg har lyst å fortelja. Men, eg har bestemt meg for at eg skal slutte å snakke i telefonen når eg køyrer bil. Det er både farleg og ulovleg.
Så, i går skulle eg vere på Bryne kvart på seks. Og kl. halv seks kom eg på; ja - det skulle eg ha sjekka. Så då tok eg ein telefon i det eg sette meg i bilen. Men sidan eg ikkje lenger snakkar medan eg køyrer, gjorde eg meg ferdig med samtalen før eg reiste. Og då eg vridde om nøkkelen såg eg til mi gru at klokka var 17.39. Det er heilt imponerande. Eg hadde seks minutt på meg å nå avtalen på Bryne.
Tidlegare, då eg budde ein annan stad, var det ein sju minuttars køyretur til Bryne. Ikkje meir. Men eg har budd tre år med doble den avstanden, og det er altså ikkje sjanse i havet å køyre til Bryne på seks minutt frå der eg bur nå.
Så viss nokon såg ein kvit 1989-modell Mazda i nitti i syttisonen rett før klokka seks i går, så var det meg(!)
Eg var innom Ragnhild sin blogg i dag, der ho heng ut artistar som er wannabepoetiske idet dei spelar piano i audemarka. Ein av desse artistane er Backstreet boys. Og då skal eg no nytte sjansen til å gje Backstreet boys noko cred for gode minne i livet mitt.
Det starta etter skuletid i niende klasse. Eg var med Gunn Marie heim kvar ettermiddag. Der hang vi i kjelleren hennar, eit rom på, tolv til tjue kvadrat, rosa golvteppe, sofa og fjernsyn. Den sedvanlege kjellerstova kanskje. Det var mitt fyrste spede møte med ei ny verd. Ei verd som besto av discokuler, dansesteg, gutar, musikk og musikkvideoar. Noko av dette heilt nye innslag i verdsbiletet så langt. Iallefall discokula. Gunn Marie var helten i dette, eg var novisa som litt etter litt blei førd inn i tyske tvkanalar som viste videoar av heltane over alle heltar. Backstreet boys.
Vi snakka mykje Gunn Marie og eg, nokre gonger snakka vi lenge på telefonen etter at vi hadde kome heim òg. På ein måte om keisame ting, og iallefall dei same tinga om igjen og om igjen. Men samstundes var det gøy. Eg kjende meg litt framand for å gispa i undring over Brian og AJ og Nick, men samstundes erkjente eg at dei romantiske draumande kjenslene rørte seg i meg når eg høyrde “quit playing games with my heart”. Det er litt godt å tenka på. Backstreet boys samlar alle småpikedraumane mine om den store kjærleiken, (som hadde dei knallblå augene til Elijah Wood i Flipper) dei gode vennskapa og den meiningslause tidsbruken.
Så her; enjoy. Det glade nittitall is coming to you!
Eg har vore ein del av Fokus sidan eg var tjue, og dette året blir eg tjuefem. Det har gått overraskande fort. Den aller fyrste Lioweekenden var i mai 1998, og då var eg akkurat ferdig konfirmert. Det var starten på forløparen til Fokus; Weekendtreff. Utruleg så mykje spanande eg har fått vore med på, så mange ulike ting eg har prøvd og blitt utfordra på, og så utruleg mange flotte folk eg har blitt kjent med.
Det er morosamt å tenke over historia eg er ein del av, og bare det å sjå tilbake på mitt liv gjer at forstår historikarar som opplev at å setje grenser på visse årstal blir ei misvisande avgrensing. For når byrja Fokus; tja - moglegvis for fem år sidan, men eg kunne argumentert for eit tiårsjubileum òg. Eller så kan vi rekna med Føtter på fjell som var ei aktiv gruppe då eg var tolv og tretten som ein forløpar til Weekendtreff igjen. (Og då må vi nesten rekna med at romerriket fell i 476 berre i ein forstand)
Eg er takknemleg for det eg lev i i dag, og som eg har vore ein del av i fleire år. Og eg gler meg til fortsettelsen.
Godt sagt. “Kommunal rapport” trekker litt i det norske politiske systemet.
