De dødes tjern

april 2, 2010 in Uncategorized

Dette er en tittel jeg har hørt mange ganger, og når jeg bestemte meg for å lese boka, husket jeg også at det jo faktisk er en film, og at det kanskje er derfor tittelen føles så kjent. Utover det er det kanskje en bok jeg “burde” ha lest, men den gang ei. Påsken 2010 ble det.

Boka er på ca. trehundre sider og handler om seks venner som reiser til en hytte ved et tjern for å finne ut hva som har skjedd med en felles venn som blir rapportert å ha tatt selvmord. Det er selvfølgelig et skummelt sted som det knyttes en spesiell historie til. Tore Gruvik tok livet sitt etter at han drepte sin egen søster ved hytta for 110 år siden. Det er bare å høre navnet – Gruvik, så vet vi veien dette går.

Jeg ser jo aldri sjelden skrekkfilm; jeg så Skrik 1 på ungdomsskolen og Blair Witch Project i 1999, så det er kanskje ikke tilfeldig at denne boka i første omgang minner meg om nettopp Blair Witch Project. Det er noe fascinerende med den gugne stemningen som dukker opp overalt i denne skogen, både himmel og trær og elv og hus er full av den. Omgivelsene er syke og råtne, de skriker og stønner, og møbler flytter uforvarende på seg.

Det som også er interessant, er at fortelleren henvender seg til leseren direkte. Dette har jeg lært er et gammeldags grep, som var vanlig på attenhundretallet. Det jeg liker med det er at jeg sjelden leser bøker med denne type grep så jeg opplever personlig henvendelsen til leseren som noe orginialt, ikke slitsomt. (Denne boka er riktignok ikke fra attenhundretallet, den er fra 1942)

En tredje kommentar er at språket i boka på flere måter virker gammelmodig. Det er oppstyltede samtaler og karikerte roller; en freudianer, en romantiker, en pragmatiker, en forteller osv.. (Omtrent slik jeg opplever det når jeg hører Hannah Montana-serier tvangsmessig dubbet til et skingrende østlandsk som i mine ører høres svært unaturlig ut.) Men samtidig er jeg overrasket over at jeg faktisk opplever at noen av disse karakterene også i dag representerer liv som er en motfortelling til A4-livet. Det er 9som da en kamerat av meg leste Uten en tråd og sa at han faktisk ble sjokkert. Noe han ikke hadde forventet. Han tenkte at tross alt; det som sjokkerte i 1966 er nok ikke like sjokkerende i dag. Men slik opplevde han det altså ikke. Det er noe i De dødes tjern som oppleves moderne, uten at jeg klarer å sette tydeligere ord på det i et drøsete innlegg som dette.

Jeg likte boka, spesielt oppbyggingen av stemningen. Den var ubehagelig.

Og – jeg leste boka på nett; bokhylla.no. Det er Nasjonalbiblioteket som har digitalisert en hel mengde bøker. Det fungerte det. Totalopplevelsen mistet et par kosepoeng, men det var absolutt verdt det.