Love from Kathrine i Kvernelandsvegen 312.

Boka er på ca. trehundre sider og handler om seks venner som reiser til en hytte ved et tjern for å finne ut hva som har skjedd med en felles venn som blir rapportert å ha tatt selvmord. Det er selvfølgelig et skummelt sted som det knyttes en spesiell historie til. Tore Gruvik tok livet sitt etter at han drepte sin egen søster ved hytta for 110 år siden. Det er bare å høre navnet – Gruvik, så vet vi veien dette går.

Jeg ser jo aldri sjelden skrekkfilm; jeg så Skrik 1 på ungdomsskolen og Blair Witch Project i 1999, så det er kanskje ikke tilfeldig at denne boka i første omgang minner meg om nettopp Blair Witch Project. Det er noe fascinerende med den gugne stemningen som dukker opp overalt i denne skogen, både himmel og trær og elv og hus er full av den. Omgivelsene er syke og råtne, de skriker og stønner, og møbler flytter uforvarende på seg.

Det som også er interessant, er at fortelleren henvender seg til leseren direkte. Dette har jeg lært er et gammeldags grep, som var vanlig på attenhundretallet. Det jeg liker med det er at jeg sjelden leser bøker med denne type grep så jeg opplever personlig henvendelsen til leseren som noe orginialt, ikke slitsomt. (Denne boka er riktignok ikke fra attenhundretallet, den er fra 1942)

En tredje kommentar er at språket i boka på flere måter virker gammelmodig. Det er oppstyltede samtaler og karikerte roller; en freudianer, en romantiker, en pragmatiker, en forteller osv.. (Omtrent slik jeg opplever det når jeg hører Hannah Montana-serier tvangsmessig dubbet til et skingrende østlandsk som i mine ører høres svært unaturlig ut.) Men samtidig er jeg overrasket over at jeg faktisk opplever at noen av disse karakterene også i dag representerer liv som er en motfortelling til A4-livet. Det er 9som da en kamerat av meg leste Uten en tråd og sa at han faktisk ble sjokkert. Noe han ikke hadde forventet. Han tenkte at tross alt; det som sjokkerte i 1966 er nok ikke like sjokkerende i dag. Men slik opplevde han det altså ikke. Det er noe i De dødes tjern som oppleves moderne, uten at jeg klarer å sette tydeligere ord på det i et drøsete innlegg som dette.

Jeg likte boka, spesielt oppbyggingen av stemningen. Den var ubehagelig.

Og – jeg leste boka på nett; bokhylla.no. Det er Nasjonalbiblioteket som har digitalisert en hel mengde bøker. Det fungerte det. Totalopplevelsen mistet et par kosepoeng, men det var absolutt verdt det.

Den handler om Schau som deltar i begravelser betalt av kommunen, og hans opplevelser rundt det. Han skriver f.eks om hvordan han anstrenger seg for å være naturlig, og at han noen ganger tenker det er en ulempe å ha vært på tv og være to meter høy når han vil bevege seg ubemerket gjennom rommet. Og da flirer jeg, og kjenner på følelsen av å være på ukjent mark.

Jeg syns dette med offentlig betalte begravelser var et interessant fenomen, og å skrive en bok om det var en fantastisk ide. I tillegg er jeg enig i alle de forskjellige anmelderne som understreker at boka oppleves ærlig, morsom og alvorlig og viktig.

Samtidig kan hovedopplevelsen min etter å ha lest boka oppsummeres som; “hva så?”. Schau sier noe om hvorfor i innledningen, “jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.” Og underveis i essayet er han svært selvkritisk til at han har en tendens til å oppsummere og trekke linjer mellom hendelser og fenomener når han strengt tatt ikke har grunnlag for det. Derfor er sikkert bevisst at han ikke trekker linjer, det var vel heller ikke intensjonen.

Schau er tro mot oppdraget han er ute på;  å vite hva offentlige betalte begravelser er og være der når det skjer. For meg blir dette likevel en opplevelse som henger helt i løse luften. Hva har det å si for meg? For oss. For deg, at folk dør alene uten nettverk og midler. Hva så?

“Assosiasjonene går kanskje til det enkle utendørslivet i uberørt natur. Med nisselue på ski over sletta langt fra hverdagens mas, eller med jevnt tråkk og solide fjellsko for å nå toppen.

Ikke særlig representativt for det norske friluftslivet, ifølge forsker Helene Figari ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).” Les hele artikkelen her.

Det er en GOD kommentar til kampen for å beholde en overvokst skog på Orstad. Utbyggerne strakk seg langt og ville bygge parkanlegg og gangveier og virkelig bygge opp et skikkelig uteområde, men kampen for skogen slik den ‘alltid hadde vært’ ble vunnet, og slik ligger skogen i dag. Kanskje en naturlig lekeplass, men spørsmålet gjenstår jo – hvor mye blir skogen brukt slik den ligger i dag? Jeg tror det hadde vært et mye koseligere og mer tilgjengelig område opparbeidet slik utbyggerne åpnet opp for. Men nei – bildet av det enkle utendørslivet i uberørt natur vant.

Så, dette var et relanseringsinnlegg.

Men i går fikk jeg plutselig lyst til å prøve å lage et brød, og det gjorde jeg. Og så, klokken fem kom jeg på at jeg skulle ha laget en kake til klokka sju. Så da gjorde jeg det også. WOW – klapp til meg selv på ryggen. Imponerende innsats av meg. Og det mest interessante var at både brødet og kaka smakte godt:)

Nei – dette er ikke et lugubert useriøst bibliotek, det er Deichmanske i Oslo. Og ja – det er med vilje bøkene ligger på golvet. Det er nemlig kunst. Nice.