…viste seg å være fulle av kosedyr. På sykehuset that is. Men vår babyseng hadde ikke et eneste kosedyr. I første omgang fordi vi ikke hadde med oss noe kosedyr inn på sykehuset når vi skulle føde, og i neste omgang fordi vi fikk vårt første kosedyr så sent at vi skulle hjem da vi fikk det og ikke kunne legge det pent til rette i den gjennomsiktige plastbabyrullesenga. Min svigermors første reaksjon på dette manglende kosedyret i vår seng, var at hun skulle skaffe oss et kosedyr. Og det er morsomt fordi min første reaksjon var; “hvorfor har alle et kosedyr i babysenga! Kosedyret er jo like stort som babyen(!)”. Underforstått, “jeg skal iallfall ikke stresse med å skaffe meg et monsterstort kosedyr jeg kan ha i babysenga.”
Noen har en aversjon mot psykologiske leker/tester/oppgaver, men jeg liker det. Og det kan jo umulig være fordi jeg er god på det – per definisjon kan vel ingen vinne en psykolgisk lek, den skal som regel finne ut noe om trekk ved personligheten din, ikke plassere deg som vinner eller taper. Slik heter det iallefall.
En veldig morsom slik psykologisk oppgave ble jeg minnet om av den bloggende søsteren min her en dag. Hun skriver: Ca 30 personer satt i et rom ved hver sin pult. På denne pulten hadde de blitt tildelt noen byggeklosser. Beskjeden lød som følger: Bygg en båt av disse klossene. Massen nikket og begynte å bygge.
Etter fem minutter kom en ny beskjed: Nå skal dere bgge ett fly. Det var nå det hele ble interessant. Ingen hadde rukket å bli ferdige meg båten, og måtte dermed omstille hele byggeprosessen før man var ferdige med det første prosjektet. Reaksjonen til menneskene var herlig. Halvparten ble sittende med en dum mine og stirre ut i lufta, mens den andre halvparten begynte å bygge ett fly uten så mye som å kikke opp eller blunke. De bare endret byggeplanen slik.
Og, voila, der har vi en hel haug med informasjon om disse menneskene. Det er morsomt. Så da er spørsmålet – i hvilken gruppe er du?
Iren har blitt en superblogger. Wuhuu.
vekt: 3500 g
lengde: 48 cm
hode: 35cm
født: 09.07.08 kl. 14.55
Alt vel med mor (meg) og barn (Oline). Vondt, vilt og samtidig kult å føde;) Oline sover og spiser og ser søt ut. Oppdrag stort nok i første omgang det. Teru og jeg er veldig glade i det nye lille mennesket.
Et svangerskap har liksom et snittantall dager det skal vare. Og det hadde passet meg ganske godt viss jeg faktisk hadde født etter det snittlige tallet dager. Men nei – nå er jeg tre dager over termin og er like gravid som før, bare mer oppgitt. Jeg har ca sluttet å vente nå (det er bare tull, jeg venter med hele meg), tror egentlig ikke jeg kommer til å føde noengang. (det er også bare tull, om ti dager er ungen ute uansett). Men altså, ingen baby på G og ikke antydning til noen telefon til føden heller.
Det som faktisk har skjedd, og som hadde fortjent en superstor post, nesten en egen blogg faktisk – det er at vi har flyttet inn i huset. Ikke alle småting som er på plass, men jeg er veldig fornøyd med huset. Veldig sommerferiestemning her.
Det er helt utrolig at hodet noen ganger rett og slett fysisk føles fullt. Og ikke nok med det, det er fullt av noe som kjennes like oversiktelig som et speilhus på tivoli. Det er et system, og jeg aner det til tider også, men så står jeg plutselig midt i rommet og har ikke peiling på hvor jeg startet og hvor slutten er hen.
For å gi en smak på hva det skal gå i på eksamen i morgen er det hvem Arkalaus og Antipater og Aristobul og Aleksander og Antipas og Aleksandra og Herodes og Octavian er og gjorde. Og ikke nok med at alle navnene er rare, de er i slekt med hverandre og har lyst til å drepe hverandre. Octavian kjenner vi etterhvert som keiser Augustus, og minst to av Anitpatrene blir kalt Herodes og så må jeg i tillegg huske hvem som bygde hva når og var venn med hvem når. Men faget er veldig interessant, og mange ville hatt interesse av det (kanskje noen færre av eksemplene her da, men mye av det andre). Men at hodet mitt kjennes fullt – det er det ikke noen tvil om.
Jeg er ferdig med den første av tre eksamener, og på mandag er jeg ferdig med den neste. Det er NICE.
Ellers har jeg i dag lest på Finn.no for å se om det finnes noe fint, billig og tilgjengelig babyutstyr der som jeg kanskje trenger. Og om jeg ikke akkurat hverken trenger det eller har lyst på det, så merket jeg meg at noen faktisk ga bort noe så fascinerende som store steiner. Tenk det! Steiner mellom anslagsvis et parhundre kilo og et halvt tonn. Vær så god – kom og hent. Det er imponerende. Jeg kan jo ikke si noe om avsetningen i dette forsøket, men et frimodig tilbud kan man vel si det er.
Over og ut for denne gang. Huset blir finere og finere. Iallefall på innsiden:)
På søndag markerer jeg en ny bursdag, og jeg elsker bursdag, kaker og vår og sol og tror jeg går en fin sommer i møte. Utover det er jeg på internett nå for å finne ut hva jeg skal ønske meg i denne anledning. Kjenner faktisk samvittigheten min antyde noe vagt et sted inni meg om at jeg absolutt ikke trenger å anstrenge meg så voldsomt for å finne ut hva mer jeg kan få. Jeg tror faktisk samvittigheten min mer enn antyder at jeg må komme meg i gang med å gi oppmerksomhet og penger til de som ikke har foreldre og hus i Ukraina eller de som er barnesoldater på Elfenbenskysten. Og selv om jeg flere ganger tenker at faktisk så er jeg jo helt lik som jeg var da jeg var 21, hva har skjedd med tiden liksom, så er dette en av tingene DHÅ har vist meg det siste året. Nemlig at jeg ikke lenger bare vil sitte i Norge og si at mine kall og drømmer og ting jeg begeistres eller opprøres av er i Norge. Jeg vil gjøre noe for at noen som har et dårlig utgangspunkt for livet sitt skal få et bedre utgangspunkt for livet sitt. Men så merker jeg samtidig at hvordan det skal få konsekvenser i praksis faktisk er litt begrenset. Jeg må innrømme at jeg har spurt meg selv om dette bare er et overklassefenomen, og jeg har samtidig konkludert med at uansett om det er et utslag av overklassesamvittighet, så er ikke det en grunn for meg til å la være å bry meg om prostituerte på fjorten år som selger seg for å tjene penger. Puh -
I dag har eg spist ein appelsin. Nokre år sidan sist. Mest stress frukta i verda å ete. Men god.
Norsk har nokre trekk som er spesielle. Eit sært fenomen er moglegheita det er for å snakke på innpust. No er det sånn at det kun er orda “ja” og “nei” (og eventuelt “amen”), og moglegvis nokre andre småord det gjeld. Men påfallande for utlendingar som kjem til Noreg er det no uansett.
Eit anna fenomen er at dei som snakkar norsk kan lage samansette ord i det uendelege. Vi kan omtrent lage ordregler som er heilt lovlege. Eit eksempel kan vere “leverposteibokssamlerforeningssjef”. Som vi då bøyer som eit hankjønnsord.
Men å forklara reglane for samansette ord, er alt anna enn enkelt. Kanskje det ikkje ein gong let seg gjera. For sjå på desse orda:
Hestepølse
Hundepølse
Danskepølse
Av hest.
For hund.
Fra Danmark.
Det seier seg strengt tatt ikkje i det heile.
-
Siste kommentarer
Roger Lockertsen på Whatever… Marie Grastveit på Å overgå seg selv Geir på Å overgå seg selv marie på Yeay Marion på seks ord
